NTL har med interesse lest styresakene om masterplan for areal. Siden utforming av ansattes (og studenters) fysiske arbeidsarealer er av svært stor betydning for arbeidsvilkårene, ser vi behov for å komme med noen synspunkt på planen:
Det er positivt at man legger vekt på å bedre tilstanden på bygningsmassen. Å arbeide i lokaler som har en tilfredsstillende standard er viktig for ansatte som ønsker å yte sitt ytterste for at UiB skal nå sine mål. Det er lite heldig med lokaler som ikke egner seg til formålet, der vinduer ikke kan åpnes, ventilasjonen er mangelfull og der varme/kulde og fukt påvirker ansattes arbeidshverdag negativt. En plan for oppgradering av standard på bygninger er derfor høyst velkommen.
Planen bærer imidlertid preg av overdreven tro på behovet for endringer i arbeidsplassers fysiske utforming uten spesielt gode begrunnelser for disse. Eksempelvis fremholder man «etablering av nye studieprogram og fag» som noe som betyr at man trenger «nyere kontorløsninger». UiB har gjennom sin historie jevnt og trutt etablert nye studieprogram og fag uten at dette verken har nødvendiggjort eller vært et resultat av kontorløsninger med «større grad av åpenhet og mobile løsninger».
Det er noe merkelig at man i omtalen av undervisningsarealer påpeker at endrede samarbeids- og læringsformer ikke nødvendigvis fører til mindre arealbehov (snarere det motsatte), mens man ikke vurderer dette i omtalen av ansattes arbeidsformer. Dersom man mener alvor med at oppgaveløsning skal være sentralt i utformingen av arbeidsplasser, er det langt fra opplagt at dette nødvendigvis gir mindre areal per person enn dagens løsninger.
Det er opplagt at man ved nybygg kunne oppført langt mer arealeffektive bygg enn man i dag har. Problemet er jo at man liten grad har mulighet til å bygge nytt innen dagens campuser, og at de byggene man faktisk har, i liten grad gir mulighet for fleksible løsninger. De innebygde begrensningene om ligger i plassering av vinduer, bærevegger og avstand mellom yttervegger i eksisterende bygg minker handlingsrommet for planlegging av gode kontorløsninger. Dermed øker faren for at fokus på arealeffektivitet gir løsninger som er lite tilpasset ansattes faktiske arbeidsoppgaver.
Vi er selvsagt for arealeffektive løsninger, det er ingen grunn til å bruke mer plass enn nødvendig verken til kontorer eller møterom. Vi vil imidlertid advare mot overdreven tro på fortetting som virkemiddel for samhandling og utvikling av ansattes kompetanse. Den viktigste innsatsfaktor for UiB er ansattes hoder og hender – og påvirkningen på dette av ulike kontorløsninger kan like gjerne være en risiko som en mulighet. Det trengs bare en marginalt lavere produktivitet hos ansatte for at enhver gevinst med lavere arealkostnad har gått tapt. Innenfor en rekke grupper ansatte vil det også være en betydelig risiko for at ansatte søker seg bort fra UiB dersom man ikke blir fornøyd med kontorløsningene. All forskning på såkalt «aktivitetsbaserte arbeidsplasser» som jo betyr mer eller mindre åpne kontorlandskap, peker i retning av at dette ikke har positive effekter, men negative. Det bemerkes også at konnotasjoner knyttet til begrepene «aktivitetsbaserte arbeidsplasser» og «cellekontor» i dokumentet neppe er tilfeldig valgt. Dette er unødvendig, tendensiøs nytale på samme måte som om cellekontorer skulle omtales som «kunnskapsbaserte arbeidsplasser» og åpne kontorlandskap som «storkontorer».
NTL mener UiB burde gjennomføre prosesser i forkant av utarbeidelse av funksjonsbeskrivelsene i forbindelse med nybygg/ombygginger der man faktisk kartlegger ansattes konkrete arbeidsoppgaver og ønsker om kontorløsninger. Da vil man også få klargjort om det vil være aktuelt å gå ut over arealnormen fra KMD slik det åpnes for i rundskriv av 17.12.15.
Det vil være essensielt i alle byggeprosesser å ta utgangspunkt i konkrete arbeidsoppgaver og arbeidstakeres behov for ulike typer arealer. Mange vil trives godt i ulike varianter av åpne landskap og har arbeidsoppgaver som passer til å utføres i slike. Da er slike løsninger problemfrie. All erfaring tyder imidlertid på at man i iveren etter standardiserte løsninger fort tvinger alle inn i åpne landskap uavhengig av faktiske oppgaver og behovet for samhandling eller konsentrasjon. Dermed innfører man kompenserende tiltak i ettertid, som regler om hvor man skal snakke i telefonen, øreklokker, tepper, støydemping og den slags. Ansatte i åpne landskap som sitter med øreklokker på og har blitt enige om at ingen kan heve stemmen er neppe noe som vil øke verken samhandling eller interaksjon på tvers av tilknytning.
Av mer teknisk art, men ikke uvesentlig er forholdstall ansatte/kvadratmeter. I oversikten over bruk av ulike arealer på UiB bruker man konsekvent et tall på 3800 ansatte. Dette er noe misvisende – UiB har minst 3830 årsverk, men disse består ikke utelukkende av personer i faste stillinger. Man har til enhver tid ca 4250 personer på lønningslisten. Bare ved å bruke dette tallet endrer kontorareal pr person seg fra 40 til under 35 kvm/person.
NTL vil også på det sterkeste advare mot å åpne for reklame på campus for å tiltrekke seg næringsliv, slik det er foreslått på side 24. Reklame på campus vil fort bli sett som noe UiB som institusjon går god for, og enhver potensiell kortsiktig pengemessig gevinst må måles opp mot omdømmetapet vi risikerer når vi knytter oss opp mot kommersielle aktører på denne måten. Dette er etter vårt syn uansett en sak som på grunn av sin prinsipielle natur ikke bør behandles i en bisetning i en arealplan, men tas opp som en egen sak.
Vi håper Universitetsstyret vil ta med våre innspill i videre behandling av saken.
For NTL UiB
Berit Storaker
Nestleder NTL UiB